Hanne`s Spalte

Linekjørven

Can-Can je, Vill-Je, Må-je og Mayday med matmori snøen

 

Navnet kennelen har er foruten dialekt fra Toten en side som bygger på en "kjørv"-d.v.s. ei "tugge" en "smørje" av rot, men som da opprinnelig stammer fra tull på lina med kjørehunder.
For at man da skal kunne fortsette må ha godt gemytt på sine hunder slik at de ikke skader andre eller seg selv Og uansett dette "surret" klarer man å finne en vei ut av det hele, og man kjører videre.
En lærer av de feil man begår, og tar erfaringen videre og fortsetter.
Ideologien er at alle kan gjøre feil. Basisen er godt gemytt, men en gjør hva man kan for å rette det opp og følge det som er vanlig "hundeetikk"

Tenk for over 40 år siden fikk jeg min første hund etter da og ha "mast" på mine foreldre i nærmere to år.
Jeg forelsket med nemlig hodestups den gangen i to Dobermann på et fjell i Vestre Slidre hvor jeg tilbrakte år etter år med mine foreldre på hytta.
Jeg trasset og jeg gråt, men akk hvor fornuftige mine foreldre var. Jeg fikk valget mellom Papillon og Mellompuddel. Valget falt på sistnevnte, og slik kom min aller første herlige hund til meg sammen med min far på toget fra Kolbotn.
En kan ikke gå i alle detaljer gjennom så mange år, men en ting lærte Sunline`s Frankie Boy meg.
Så å si ingenting er umulig med hund ,og denne hunden gjorde alt jeg satte meg fore.
Jeg kan nevne noen ting i korthet.
Han var med og fange inn rømt mink, og de aller fleste vet hvor hissig den kan være.
Han hoppet opp på ryggen min mens jeg syklet - sånn uten å lært inn det på forhånd.
Vi trente agility lenge før det var påtenkt - sammen med meg på sklia og den gangs hoppehindre og rariteter.

Han satt på hesteryggen, og han voktet meg da jeg var treg ut av senga.
Slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige.
Han var den første hunden som jeg hadde med på en eneste utstilling,- hvor vi ble ”slått ut” av en engelsk import husker jeg.
Men han gjorde et godt inntrykk på dommeren, og vi fikk masse ros. Stas det for ei jente på 11 år.
Vi fikk revansj også , for Frankie vant hundeveddeløpet som ble arrangert etterpå, og vi fikk ei fin bok om Helge Ingstad.

 

I mine seinere år har jeg gått tilbake til denne tiden, og den lærdommen sammen med en god porsjon barnlighet(som har en tendens til å bli borte underveis?) har hjulpet meg langt av gårde, og gjør det fortsatt

 

Så fikk jeg etter noen år min egen Dobermann, først en godgutt fra omplassering som het Rapp. Rapp ble og stilt en gang for en tysk dommer et sted i Oslo, og jeg husker fremdeles at det sto i kritikken hans:” …en godt bygget hannhund, av den gamle sorten”  Enda noen år gikk, men endelig fikk jeg en egen valp som ble kalt Lord(Nicedob`s A`Lord). Han "tinget" jeg fra oppdretter etter å ha møtt både mamman og pappan på utstilling på Sjølyst
At han gjennom alle år også skulle bli en årsak til at jeg sluttet med rasen visste jeg jo ikke da.
Men jeg lærte han og kjenne - og han var en aldeles herlig brukshund og ikke minst stødig inne i hodet sitt. Foruten at han var stødig som bare det i hodet ble en super trekkhund og vi deltok på flere turer og konkurranser. Han var og en dyktig sporsøker

Lord var den første hunden som jeg virkelig begynte å få skikkelig smaken på å reise mer rundt med på uts. Han gjorde det stort sett rimelig bra med 2 x cert, og og ganske mange CKèr og HPèr, og plasserte seg flere ganger.
Jeg husker spesielt en gang i Tønsberg hvor Tore Edmund dømte rasen.
Det var utrolig mange påmeldt, og jeg ble mer og mer nervøs,- fordi den ene etter den andre gikk ut med ”blått”, og jeg var helt svimmel når det var vår tur.
Men det gikk heldigvis bra, for han var den første som fikk ”rød sløyfe” den dagen, og som gikk videre.”

Etter 17 år med denne rasen, hvor jeg etter hvert ble i tvil om målene, og heller ikke likte helt hvordan mentaliteten utviklet seg hos enkelte. Etter hvert begynte å se meg om etter alternative raser som kunne passe for meg. En skal jo forsøke unngå å fornærme noen, men at rasen i litt for stor grad ble fokusert inn mot kun ekstriør i avl, og som igjen førte til mye stress hos rasen tror jeg ikke var så galt observert.  

Tankene var mange, men en periode hadde jeg ulike "kjørehundraser" som bl.a. Siberian Husky.. og hvorfor de har dårlig rykte skjønner ikke jeg.?
De er de mest vennlige vesener en kan tenke seg, og jeg lærte enormt om atferd.
Dette med samarbeide og flokktilhørighet spesielt. De  var alle ulike individer som måtte behandles litt forskjellig. Det var spennede å finne ut av hvem som kunne egne seg som tethund, og hvem som lurte seg unna i trekksituasjon o.s.v
Enda kan jeg ta meg selv i å savne denne friheten med disse hundene, og alt det ga meg av naturopplevelser og ikke minst sammen med funksjonshemmede barn.
Så hver gang det går et program på TV om hundekjøring sitter jeg klistret til skjermen.
Det burde si en del.
Dessverre ble det slik at det to vintrer var elendige vinterforhold, og det og ha en masse livsglade hunder innestengt alt for mye p.g.a forholdene holdt jeg ikke ut.


Doberman tispa Exgate`s Bagheera fikk jeg mens jeg hadde Lord, og det var hun som jeg hadde helt til slutt.
Hun var en utrolig snill og kjærlig hund, men Lord sin rake motsetning når det gjaldt ro. Hun hoppet og ”spratt” nesten bestandig, og sto for det meste av ”underholdningen” når det kom folk. Men hun klarte sjelden og skremme noen.
Det var aldri kjedelig med ”Baggen” til stede, og jeg husker mang en pussig episode med henne. Hun var som nevnt veldig snill og lydig, men stakkar så stresset at selv ungene bemerket at hun måtte løpe minst ti runder rundt før vi kom oss ut på gårds plassen. Hun lærte meg allikevel å jobbe annerledes m.h.t. hennes stress relaterte atferd. Og det gikk helt ned til b.l.a. å aldri ha de samme turklærne, mye tolmodig venting uten å foreta seg noe m.m. Det hjalp til en viss grad på henne, men det ble aldri helt borte. På grunn av sin noe høye usikkerhet, men snill, gikk hun veldig mye løs. Da måtte hun lære seg å takle mang en situasjon på egen labb uten noen påvirkning fra meg. Hun  hadde og en flott misjon som løshund da jeg holdt på med hundekjøringen. Hun holdt seg jo til oss, men med sin "sprelske" væremåte ramlet stadig inn i spannet, så en kan godt si at kjørehundene ble utsatt for det meste av uventende situasjoner rundt neste sving og buskas.Kul


Lenge hadde en venn av meg holdt på og fortelle meg at jeg burde da virkelig ha en AKITA.
Det var hund til meg "esse"!
Lenge tok det før jeg skjønte det!?
Men så kom da omsider min første valp til gården, og forunderlig nok begynte jeg virkelig og lure på hva jeg hadde anskaffet meg for hund.
Denne hunden het Kenzoku Atszi, og hadde en "på-bryter" ett eller annet sted, og det var bortimot det eneste.
Man satte valpen ned på gresset så gikk den rett frem, og holdt på med sitt.

 

Denne lille valpen som vanligvis burde gå i beina dine, og komme når du roper ble en merkelig omvending for meg.
Med sin "utspekulerte" væremåte, og i tillegg "Per Ulv - takter" måtte jeg virkelig sette meg ned og revurdere alt det jeg hadde lært tidligere om hund. Makan!

I årenes løp har en høstet masse i utstillingsringen og bruksarbeide som LP, men ikke minst har det gitt mange gode og nære venner som en kan samarbeide med.
Venner som hjelper og gir støtte når ting går tregt, og "hyller" en når en har nådd sine mål.

 

En har enkelte ting rennende i blodet, men uten tillit og velvære fra disse er man ikke gleden nær.
Takk skal dere ha alle sammen.

Hanne.

Hest er og en stor lidenskap. Her med Ljomi hjemme hos meg :) DEKK og BLI liggende ;)
Sir "ulvepute" og Madelene barnebarn i kosestund

Barn og hund

Ett av nydelige barn og hund portretter gjennom 40 år.

For mange år tilbake hadde jeg et innlegg i hundeblad vedrørende dette tema. Den gangen med mitt første barn som ett eksempel.

Dette blir kortversjonen av det innlegget, men som jeg fortsatt kjenner levende og minnes

Jeg var selv et barn da jeg fikk min første hund, kun 11 år. Og i tillegg en rase som for svært mange ikke betraktes som noe "trussel" for noen som helst. En Puddel.

Nå er det slik i mine øyne at denne rasen er like mye "hund" som alle andre, og faktisk en svært undervurdert en. Som brukshund. Og min var en svært lærenem og hadde en læreemne som selv en Border Collie kunne ha lært litt av{#smileys123.tonqueout}

Det jeg kjenner i dag er en utrolig takknemlighet. Fordi han var den han var, trygg og selvsikker. Hvis jeg hadde hørt på alle dem som mente at jeg burde ha avlivet han mens jeg gikk gravid aldri ville ha tilgitt meg selv.

Den gang var jeg ei ung vordrende mor. Tenk! Og da med en 9 år gammel hannhund som egentlig ikke likte barn! Hvordan skulle jeg "bevise" for hele familen at det ikke var noe å bekymre seg for?

Min Frankie hadde jo skjønt at jeg var "drektig" og hvorfor skulle jeg da begynne å skyve han unna? Det eneste han ville var jo bare fortsette å ligge ved meg? Hvorfor skulle jeg være bekymret for alle de "smittestoffer" jeg aldri hadde hørt om før jeg ble gjort oppmerksom på nå? Og hvor skadelige de var?

Nei, jeg valgte å la hunden min leve, og ta det ekstra hva det innebar. Det var å "lure" han med ved stellebordet, la han følge med når det var sovetid for mor og barn. La han få lukte og ta en "sleik" på nurket. La han sitte med oss når det var ammetid o.s.v.

Det eneste jeg merket var nettopp at han var mer med meg rundt hvor han vanligvis tidligere ville ha lagt seg et annet sted i huset. Så hvordan kunne det ha blitt hvis jeg hadde bedt han gå unna?

Når barnet sov brukte jeg nok ekstra tid på Frankie med aktivitet, men og bare hvile.

Noe av den negative tendensen mot min firebeinte venn snudde da min kjære puddel beskyttet min kjære sønn fra en meget ubehagelig situasjon mens han enda lå i vogna for å si det meget kort. Ingen fikk røre den barnevognen! Men jeg må ærlig innrømme at det tok sin tid før jeg helt kunne tilgi disse "dommedags menneskene" De la mang en ekstra tung stein til meg som jeg godt kunne ha vært foruten. se neste innlegg på "smått og stort" om barn og hundVinker

Det kan kanskje være en tanke for andre i lignende situasjoner.Vurdere godt. Er det rett å høre på alle andre? Er det noe du kan gjøre? Det du gikk frivillig til anskaffelse av, før du fikk barn var et dyr da og.Vinker    

beppe

"Født sånn eller blitt sånn" NKK Atferdseminar 1.del

Må-je og matfar

Atferdsseminar 2014 «Født sånn eller blitt sånn» i regi av Norsk Kennel Klubb under «Hund til nytte og glede» et referat av Hanne Kristin Kjelsberg-Odden

Tatt fritt fra Atferdsseminar i regi av NKK, 25-26/10-14

Noen forord til innlegget:

Endelig føler jeg at jeg har kommet i gang igjen med skriverier rundt det som har opptatt svært mye av mitt liv med hund. Så da invitasjonen til dette seminaret kom bestemte jeg meg for at nå vil jeg av sted. Jeg har tidligere deltatt på flere arrangementer i regi av NKK under samme agenda, men alle trenger og «friske opp» og også få påfyll. Utlært blir en aldri!

Jeg er overhodet ingen fagekspert, selv om jeg har fått noe utdannelse og erfaring i årenes løp, og har blant annet bakgrunn som instruktør i regi NKK m.fl. Men jeg får av og til fortsatt en «bitter smak» i munnen når noen presenterer seg som hundepsykolog eller atferds spesialist. Sorry «folk», men sånn tenker jeg. Selv om det selvfølgelig er mange dyktige hundetrenere med masse kunnskap rundt omkring, tenker jeg,- er alle det? Vel, ikke ut i fra en del tilbakemeldinger en får fra «vanlige» hundeiere og deres opplevelse i møte med enkelte.

 Jeg har avholdt ganske mange kurs i årenes løp, i regi av lokale hundeklubber o.a. sammen med ei dyktig og velutdannet god venninne som lenge var et aktivt velkjent hundenavn uten at jeg nevner navn her. Men uansett hvor «skolerte» vi var, vi forsto ikke alt. Og hentet ofte kunnskap fra andre som visste mer på enkelte områder enn oss. Vi gikk mange kurs også. Om vi hjalp mange, så kokte det meste ned til viljen til å forstå/lykkes, ikke bare de forskjellige rasene, men menneskene som eide hunden for å lykkes med de individuelle ekvipasjene, så de mestret.  Og man må lytte, for det har seg nemlig slik at ikke alle «vanlige» hundeeiere er «dumme», men innehar mye kunnskap om egen hund

 Jeg er godkjent figurant for funksjonsanalyse og holdt på med MH (tidligere MUH) i mange år via Sverige. Sistnevnte et meget anbefalt  hjelpemiddel til oppdrettere, så vel som den enkelte hundeier. Der man får en beskrivelse av hund.  

Jeg har holdt hund i godt over 40år, og med oppdrett i over 27 år, men vil nok si i det små. Og det har gitt meg utrolig mye kunnskap, samt at jeg har trent og aktivisert egne hunder på ulikt plan

Noen kan kanskje spørre hvorfor jeg nevner det her i sammenheng med dette referatet fra NKK seminaret, men det skal jeg komme tilbake til. For som deltager denne helgen har det satt seg en tanke og et gammelt perspektiv dukker opp igjen, som underbygger det aller meste av det jeg fikk ta del i denne helgen. Og som sammenfaller med mitt tankesett , og fortsatt ser viktigheten av i det å formidle videre.

Det har skjedd en god del innenfor oppdrett/hundehold. Spesielt innenfor forskning helse/atferd, men når det er sagt så er hovedbudskapet i dette seminaret faktisk like aktuelt i dag som det var for over 20 år siden. Og det kom fram fra foredragsholdere et tydelig budskap som så absolutt et «obs» til alle hundeeiere

Mange har sikkert sine egne meninger og erfaringer når det gjelder NKK, men tenker at når de arrangerer forskjellige seminarer rundt «Hund til nytte og glede» så får en eventuelt gjøre opp egen status og tenke etter om det ikke kan være lurt å delta på enkelte arrangementer som de tar initiativ til å gjennomføre.

Som Leder for Hovedstyret i NKK Siv Sandø ønsket velkommen med: Utdrag ref.» Det stilles store krav til oss i dag om at våre hunder skal kunne innrette seg og ikke være til besvær i samfunnet.Hundeeiere forventes å dyktiggjøre seg og søke informasjon som kan sikre at hundehold blir både til glede og nytte. Være ydmyke over det vi ennå ikke vet.» 

Det deltok etter det jeg fikk med meg 270 personer denne helgen, og det er kjempeflott!

Dette innlegget skal være et referat, så alt fra dette to dagers seminaret lar seg dessverre ikke gjengi. Jeg tar med noen korte kommentarer underveis, for å samle litt av helheten og budskapet. De forskjellige foredragsholderne hadde ganske korte tidsfrister på seg, hvor de skulle formidle mye, noe som de forøvrig klarte med glans. Og mye ble sagt. Det var fullt trykk hele tiden. Store deler av seminaret gikk på engelsk, og jeg kommer ikke til å oversette hele. Men skrive utdrag/sammenfatning fra hva som ble sagt der det trengs

Kort presentasjon av foredragsholdere:

Dr Anne MCBride: som for øvrig var på skype under RAS seminaret ved Tyrifjorden i regi av IUKN

Hun har en B.Sc (Hons) grad i psykologi og en doktorgrad innen dyrs atferd. Hun har vært praktiserende atferdsterapeut siden 1987 og var leder for atferds klinikken ved University of Southhampton i perioden 1999-2009. Hennes nåværende forskningsområder dekker atferd og velferd hos smådyr, og hvordan menneskelige faktorer påvirker problematferd hos selskapsdyr. Hun har forelest internasjonalt om ulike aspekter av dyrs atferd og menneske-dyr relasjoner, og er ansett som en av de ledende på området.

En kommentar: Denne damen er et fyrverkeri av en foreleser, formidler alvor og kunnskap på en tydelig og engasjerende måte med masse ironi og humor. Og tross alle utmerkelser og fagfelt er mitt inntrykk at damen er realist og binder sine erfaringer til et meget forståelig budskap på en jordnær måte.

Tobias Gustavsson: arbeider ved forskningsprosjektet «Arbetande hundar» ved SLU (Grimsø Forskningsstasjon) og ved SWDI (Skandinaviske Working Dog Institute) og samarbeider b.l.a. med kollegaer ved SWDI og medforfatter av boken «Spårhunden och lukterna» (Lars Falt) m.m.

Frode Lingaas: professor i medisinsk genetikk ved Veterinærhøgskolen, og var tidligere forskningssjef i NKK og er medlem i NKK`s sunnhetsutvalg og NKK`s kompetansegruppe atferd. Han har lang erfaring innen genetisk forskning på arvelige sykdommer og atferdsegenskaper, og har ansvaret ved NVH som driver gentesting/rådgivning. Han har jobbet spesielt med problemstillinger knyttet til aggresjon og angst, men også jakt-og bruksegenskaper

Petter Svensen: vært hundefører i politiet siden 1989 og tok instruktørutdanning i 1996. Han har hatt to tjenestehunder og har NM – titler både innen politihund og sivilt. Ansvarlig for rekruttering av hunder ved Politihøgskolen.

Kristin H. Aukrust: er etolog og veterinær, og har en videreutdanning innen atferdsproblemer fra University of Southampton. Hun jobber som avlskonsulent i NKK. Og er selv aktiv utøver innen flere aktivitetsgrener

Atferd: Analyse og tolkning-mitt problem eller ditt? av Kristin H. Aukrust

For å si hva atferd er kan en si at det er dyrs bevegelsesmønstre. Atferd er nervesystemets respons på et stimuli og utføres av muskler-eller hormonsystemet. Et dyrs atferd er summen av dets responser på ytre og indre stimuli   

Problematferd- er hunden født sånn eller blitt sånn?

Tema atferd er like viktig i dag, og bør være en like stor del av et avls arbeide som utseende, selv om det av og til kan være vanskelig å si hva som er hva. Men det kan modifiseres. Det ligger arv/genetikk, gener fra mor og far. Hvor en kan nevne at effekten fra mor er vanligere enn fra far. Selv om fars gener så absolutt er viktige

Ser en litt logisk på det er det mor som går drektig, hun som føder og preger valpene de første ukene av deres levetid.

Men det kan allikevel dukke opp uønskede nedarvede gener som omhandler «problematferd» Og andre påvirknings effekter kan være miljø, prenatalt, hos oppdretter, hos valpekjøper og kan gi problematferd hele livet

Hvorfor det kan være så vanskelig å avle på atferd er at det er subjektivt, det kan være noe diffust og lite konkret hva som er godt gemytt? Det kan være lite målbart og også lett å bortforklare. Det kan ha gitt negative erfaringer, og vi har rasetypiske trekk, og atferd kan tidvis lett bli nedprioritert.

Problematferd kan defineres også ulikt av de enkelte mennesker som for eksempel: Noen kan si at hopping på andre mennesker er et problem, mens andre ikke ser det i det hele tatt. Noen ser på en hund som et problem hvis den slikker barna, noen foreldre liker det ikke. For andre igjen kan dette være helt uproblematisk.

Det som allikevel kan være litt å tenke på er at en kanskje bør tenke litt på konsekvenser før en selv definere hva som er eller ikke er et problem der og da, men som kan bli. For eksempel hvis en hund kommer med labben ofte mot deg, ikke ser forskjellen på deg og et lite barn.

Atferd er uansett viktig blant annet fordi en hund lever i et samfunn med mange ulike oppfatninger, den lever ofte i en familie, og det livet den lever består av mest hverdager hvor forventningene til hundene er høye ved at den skal tilpasses samfunnet rundt seg. Og det vil alltid være du som hundeeier som definere hva som er et atferds problem, og ikke hunden!

Det er øynene som ser, men når vi snakker om hundene våre, så er det aller meste tolkning. Og det er svært sjelden vi faktisk beskriver det vi ser, så her kan en og spørre seg selv: «ser jeg, eller tolker jeg»

Vi kommer alle fra ulike miljø, hvor noen har lang erfaring, og noen har glemt sin. Vi har og ulike raser O.s.v  Det er sunt og ha ulike meninger, så lenge det er konstruktivt og gir dialog. Så hvis vi kan begynne med å beskrive det vi ser før vi tolker er ingenting bedre enn det. Tolker man først, er man stort sett uenig før man har begynt. Men er man enig i hva man faktisk ser er det langt lettere å begrunne hvorfor man tolker som man gjør

Vi vil komme mye lenger i «hunde Norge» hvis vi i større grad har fokus på hva vi kan lære av hverandre. Det er lettere å finne løsninger, og en kan jobbe med årsaken, ikke bare symptomer. Trening av deg selv og hunden er en positiv vei å gå!

Se; «Dyrevernloven»  mattilsynet.no

 

Normal og uønsket atferd hos hund: av Frode Lingaas  - bare miljø eller også arv?

Man har i mange år snakket om arv og miljø og de fleste egenskapene hos hundene våre er påvirket av begge deler. Det er imidlertid store forskjeller i genens innflytelse på de ulike egenskapene. Noen som går på hundens utseende eks farge, kropp og ansiktsform, altså de ytre trekk, er høyt arvelige. På seminaret ble det vist diagrammer besvart av eiere hos ulike raser hvor det hos en enkelt rase ble mer av «uønsket» atferd enn hos den andre.  Frekvensen innenfor enkelte raser kunne også for over ti år siden si at en bestemt rase var i ferd med å utvikle en større redsel generelt. En tendens som raseeiere/oppdrettere da kunne ta tak i. For en kan vel trygt si at redde hunder, uavhengig av rase er noe man ikke ser på som ønskelig. Det kan sies at hunden blir levert med en «genpakke» med ulik disposisjon/risiko for å utvikle atferdsproblemer. Noen har fått med seg en «robust» genpakke, mens andre har fått en mer sensitiv/lite robust variant. Begge typer hunder kan vokse opp som «velfungerende» under optimale miljøforhold. Men det er alltid en risiko for at hunder kan utsettes for ugunstige miljøfaktorer, og følgelig vil de hundene med «minst robust genpakke» være mest utsatt for å få problemer.

Atferdsegenskaper er arvelige:

Det har blitt gjort flere studier opp igjennom årene og det er påvist at genvarianter har påvirkning på atferden. Om den blir såkalt uheldig eller positiv, på de egenskapene vi ser mest ønskelig, er avhengig av hvilke genvarianter som hunden er utstyrt med. Det er og gener som er hovedårsaken til forskjeller i atferd mellom rasene. Farger for eksempel er nesten utelukkende bestemt av gener, mens andre egenskaper i mye større grad kan være påvirket av ulike miljøfaktorer. For andre egenskapsgrupper kan miljøfaktorer ha en mye større innflytelse på sluttresultatet. Dette gjelder for eksempel jaktegenskaper, der ulike miljøfaktorer kan ha større betydning. Det betyr ikke at arv ikke har innflytelse. Mange jaktegenskaper er helt klart arvelige, og det er bakgrunnen for at det kan drives et avlsarbeide for å få enda bedre jakthunder. Men genene er ikke enerådene og virker sammen med andre faktorer som miljøet. I denne typen egenskaper ser vi ofte at «i hvilken grad» gener påvirker egenskapen kan variere (arvegrad) og noen ganger kan være lavere enn hva vi ønsker. Helse – og atferdsegenskaper er som alle andre egenskaper vanligvis et resultat av arv og miljø, men her er det også stor variasjon i hvilken grad genene/arven påvirker egenskapen.

For noen er det nok at en uheldig variant av ett enkelt gen er tilstede som gjør at individet blir sykt. (enkel arvegang/sykdomsgen) og at miljøet har liten påvirkning. Denne typen arvegang ligger bak de fleste av de mange gentestene som nå tilbys hundeeiere. I andre tilfeller kan det være en mer «kompleks» nedarving, mer enn ett gen som påvirker egenskapen, og samtidig kan en også se at miljøfaktorer påvirker egenskapen.

Det kan være vanskelig å definere hva miljøfaktorer er, og en grunn kan være at vi sjelden snakker utdypende om det. Generelt sett er det svært vanskelig å få kunnskap om effekten av de enkelte miljøfaktorene, men som oppdretter i praksis kan en for eksempel tenke på hvilke hunder man velger ut for avl. Da en valp påvirkes i fosterlivet, valpekassen, trening, foring, omgivelser, hendelser og så videre. Og skulle en være «uheldig» i en kombinasjon fordi det er vanskelig å finne ut av en helhetlig informasjon.  Man kan ta seg tid til å se litt på hva som kunne ha vært en uheldig påvirkning, og gjøre noen endringer i forhold til det.

Så mer kunnskap om genene/atferd som styrer disse egenskapene vil bidra til at vi får hunder med enda bedre jaktegenskaper, bruksegenskaper og generelt takle de miljøfaktorer de blir «utsatt» for. Dette vil bedre dyrevelferden for hundene våre. For det er svært mange hunder som ikke har det så bra som de kunne, fordi de sliter med ulike typer angst, lydangst, separasjonsangst, angst for andre hunder og for mennesker. Aggresjon mellom hunder kan være et problem for både hunder og eiere.

I dag har vi mye bedre kunnskap om hundens gener enn for noen år siden. Det betyr at det er gode muligheter for å få ny kunnskap om de genene som påvirker atferdsegenskapene hos hund. I praksis betyr det at det må gis blodprøver fra for eksempel «engstelige» hunder og uredde hunder slik at disse to gruppene kan sammenlignes i gener. For fremtiden kan dette være viktige bidrag til en reduksjon av uønsket atferd

Er dette noe for deg som hundeeier/oppdretter kan du enkelt ta en blodprøve når du er hos veterinær.

The Human-Companion Dog Relationship: Dr. Anne McBride

 Tidlig i foredraget kommenterer hun dette med alle de atferds eksperter vi har, og stiller spørsmål om de trengs alle sammen. Hun setter også spørsmålstegn ved flere av de ulike treningsformer, hvilke råd «atferds ekspertene» gir og på bakgrunn av hvilke kunnskaper. Selv har hun studert de ulike relasjoner mellom hund og mennesker i en årrekke (87), og begrunner og viser godt de fakta hun kommer med underveis. Hun appellerer til seminardeltagerne/hundeeieren til å tenke selv, og ikke minst bruke fornuft. Hun påpeker og at oppdrettere generelt sitter med mye kunnskap, og har en stor påvirkningskraft. Og ved å skaffe seg enda mer kunnskap er en viktig kilde til å endre problematferd og påvirke. Ved å stille spørsmål rundt dette tilsynelatende store behovet (hjelp til å få en velfungerende hund) som har oppstått i negativ retning (separasjons problematikken, angst, aggresjon atferd m.m.) i hund- menneske - relasjonsforhold også undrer og «advarer» Hva sier det oss?

Hun tar mange sammenligninger hvordan vår atferd påvirker hunden, enten på en positiv eller negativ måte, og at våre behov ikke nødvendigvis er hundens.

Vi alle har ulike grunner for å ha hund som for eksempel: prydgjenstander, statussymbol, lekedyr, hobby, som et hjelpemiddel, rekreasjon, en sosial funksjon, trygghetsfaktor, mote (being «up to date»), en forsvar funksjon og som kjæledyr. Videre at de ofte kan være et slag «substitute» for noe vi selv føler at vi mangler. Som igjen gir en slags emosjonell tilknytning til vår hund. At en hund har svært mange ulike roller i vårt samfunn, og det aller meste gjenspeiler vår atferd.

«Across generations»

  •  How we cared for influences how we attach and care for our own offspring.

  • Pets are fully dependent on us, as is human infant

  • The owner is in the care giver role

Som sikkert svært mange har hørt om før, men som kanskje ikke kan sies nok, og som McBride påpeker; -Ikke menneskelig gjøre hundene våre, men forsøke selv se/forstå fra hundens ståsted.

Ikke tillegge hunden menneskelige trekk som igjen kan føre til ignorering av de riktige signaler som hunden sender, fordi man tror de er menneskelige. Det blir en misforstått empati. Men se det som «dyreatferd»

Ikke tillegne hunden menneskelige følelser; eks; «jeg vil heller ha sjokolade enn å gå tur»

Dette kan sikkert for mange høres helt sprøtt ut , men faktisk er det stadig å høre utsagn fra oss mennesker som ikke har noe med signaler eller dyreatferd å gjøre. Hunder er for eksempel ikke sjalu, det er et begrep som tilhører mennesker. Det at en hund «trenger» seg foran, eller gir signaler som indikerer at den vil være nærmest deg når det er andre hunder tilstede, kan være alt fra at den kjenner den andres tilstede værelse som ubehagelig og vil ha den vekk. Usikkerhet. Det kan være oppmerksomhet og «konkurranse» om gunst fra deg, rangordning o.s.v. Lista er lang når det kommer til det vi formulerer i menneskelige forklaringer på hvorfor hunden gjør som den gjør.

Selvfølgelig har hunden en tilhørighets atferd til deg som den blant annet får gjennom positiv stimuli med deg og aktivitet. Og jo mer vi lærer og forstår oss på hundens signaler og atferd jo mer får vi igjen gjennom de ulike teknikker og motivasjon. Man unngår frustrasjon hos begge parter, man får mange flere verktøy til bruk, og man kan lettere modifisere teknikker til å lykkes.

Animal behaviours interpreted as indicating attachment

  • Appearing “sad” when left

  • Greeting owner

  • Initiating play

  • Maintaining physical proximity

  • Attention seeking behaviours

McBride legger og fram i sitt foredrag flere ulike ting som vi har hunder til både på den negative og positive siden. Og hvor grusomme vi mennesker kan være i relasjon med dem.

Noen ønsker ofte full kontroll over hundens liv, og kan påføre dem smerte for å få dem lydige, og som kan gi dem skader. Det finnes og ulike skadelige utstyr som blir brukt i denne sammenhengen.

Det finnes neglisjering som og ikke å sørge for skikkelig og forsvarlig ettersyn når vi selv ikke er tilstede eller er på ferie. I det daglige la være å sørge for reint vann, mat, veterinær tilsyn og lufting.

Hun viste til en del episoder og tall fra andre land og eget på både mishandling og vold, men vi skal ikke glemme at vi også her til lands har en del lignende å referere til, og det dukker stadig opp nye dessverre.

Vi har og hatt oppe diskusjoner rundt de såkalte farlige raser, og i denne sammenhengen nevnte hun spesielt folks ulike syn og oppfattelse av hva som er en potensiell «farlig» hund. Og de assosiasjoner de forskjellige folk får bare ved å nevne en spesiell hunderase. Helt uavhengig om den er verdens snilleste. Vi kan kanskje riste på hodet over andre folks uforstand i slike sammenhenger, men like fullt er det en del av det samfunnet vi og hunden lever i, og vi får ikke stoppet det. Men vi kan tenke forebyggende

Innledningsvis nevnte jeg ulike relasjoner på hvorfor mennesker har hund, og til ulike formål, og mote var en av dem. Og kan nevne et tema som jeg tror er kjent for mange som kan få en negativ ringvirkning hvis man ikke bruker «fornuft og forstand» både for hunden selv og hundeeiere. Når en hund vinner mye og får gjeve titler. Filmer som 101 Dalmantinere og for eksempel hvis en hund er eid av en kjendis. Dette kan føre til det vi kaller «maratonavl» og dårlig avl fordi en blir fristet til å etterfølge forespørselen. Men en ting i alle fall jeg er svært glad for, og som mange andre land sliter med er salg av valper via dyrebutikker. Det hvor hvem som helst kan komme inn og ta med seg en valp hjem uten noe som helst kreves av hverken den ene eller annen part.

Men som Anne McBride så fint sa; «Changing belifs, change projection»

Nå var ikke denne første delen av foredraget utelukkende om de negative relasjoner mennesker- og hund, men jeg tror på at en ofte må ha noen kraftige «vekkere» for å sette forandring ut og tenkesett i gang.

Og hun oppfordret «hunde Norge» til å fortsette å ha tro på hundevelferden, og fortsette jobbe mot de mål vi setter oss, og ivareta de positive vi har.

Konklusjonen;

De relasjoner vi mennesker har med hunden/dyr generelt eller de spesielle individer er komplekse og variable og forskjellige. Vi skal ikke anta, men holde et åpent sinn. Vi skal ikke dømme en hundeeier: Men holde «ånden oppe» og ikke kritisere naboen før en selv har gått noen mil i hans sko. Vær respektfull, empatisk og undervis/utdanne før en fordømmer

Ved å aktivisere hunden for eksempel til lydighet, agility, jakt, utstilling m.m. gir og et sosialt nettverk som er viktig.

Og som McBride sier; « Humans- the common element. Communications with people. The most crucial aspect of our work.

As trainers and animal behavior experts we work with variety of species. From various taxa: mammals, birds, reptiles, predator and prey. However, we all work with people, owners and caregivers of the animal clients

 

 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE