Japan`s nasjonalhund

Litt historikk

Statuen av Hachiko

Mennesket og hunden har gått hånd i pote siden tidenes morgen(over 30 000år siden). Lokale varianter har oppstått ved tilfeldigheter og gjennom mer eller mindre bevisst avl for å tilpasse hunden til de forskjellige oppgavene.

I likhet med mange andre hunderaser kan også historien om Akita følges langt tilbake i tid. Dens forfedre var jakthunder, vakthunder, kamphunder og samuraienes ledsager og historien strekker seg i hvert fall til 1400 tallet. Hundene i Japan var på den tiden små og middelstore. Diverse krysninger i tiden omkring 1900-tallet frambrakte en stor og kraftig hund men de karakteristiske ørene og den krøllete hallen ble mer eller mindre skadelidende. Vi fikk en rase med klare mastiff tegn.

Navnet Akita er avledet av det japanske embetsdistriktet Akita i den nordlige delen av øya Honshu der rasen har sin opprinnelse. I 1919 ble det igangsatt arbeide med å finne tilbake til den opprinnelige typen. I 1930 fikk Akita (eller Akita Inu som den også kalles, stavelsen "Inu" betyr ikke annet enn hund) sin rasestandard og året etter ble den utropt til "nasjonaleiendom" og det ble blant annet nedlagt forbud mot eksport av rasen. Dette forbudet varte til i 1945 da det igjen ble tillatt å ta med Akita ut av Japan.

Arbeidet med rasen fikk en alvorlig knekk under den andre verdenskrig. Antall individer var svært lavt og for å prøve å bevare mest mulig ble kravet til type senket. Resultatet ble at en lite homogen rase ble spredt ut i verden. Brist i kommunikasjonen og dermed i informasjonen mellom Japan og resten av verden gjennom mange år må vel ta skylden for at vi etter hvert fikk to hovedtyper som skilte seg klart fra hverandre. I bl.a. USA gikk avlen mot større og tyngre hunder mens i Japan var den foretrukne Akitaen noe lettere. Størst forskjell finner vi nok allikevel ved hodet hvor det framkommer en helt klar typeforskjell. Forskjeller mellom Akita og Great Japanese Dog, som den amerikanske Akitaen fikk som navn den 1/1 2000, finner vi også i hvilke farger som er tillatt.

I Norge, og resten av Europa, dukket de første Akitaene opp på slutten av 1960-tallet og ble i hovedsak importert fra Japan. Lite avlsmatriel og kostbar import resulterte i at vi faktisk fikk en egen "nordisk type" som ble noe bortimot en mellomting mellom den "Amerikanske typen" og den "Japanske typen"

På begynnelsen av åtti tallet ble det fart i importen av Akita fra Amerika til England og rasen fikk raskt en stor utbredelse der. Siden det var et enkelt og rimelig alternativ for import, samt at mangelen på avlsmatriel var stort, ble det tatt inn forholdsvis mange Akita fra England til både Norge og resten av Europa. Dermed fikk vi en vridning av type over mot den "Amerikanske typen".

Omkring 1990 kom signalene fra Japan om at vi måtte regne med en innstramming på FCI rasestandarden. Vi måtte regne med at større vekt ble lagt på den japanske, orientalske typen og at en del fargekombinasjoner ville være foretrukket. Det ble avholdt en konferanse og utstilling i Tyskland hvor signalene ble bekreftet av representanter fra den Japanske kennel klubben (JKC).

Mye arbeid er lagt ned for å for å stabilisere den rene linjen av Akita slik rasens opprinnelsesland Japan ønsker den. Importen av Akitaer fra Japan til Europa har økt og det faktum at det i dag er en forholdsvis enkel sak å ta med rabiesvaksinerte hunder mellom EU land og Norge har gitt oss mye større muligheter i arbeidet med å avle fram en korrekt Akita både med tanke på type, sunnhet og gemytt.

 

Legenden om Hachiko

 

Hachiko var navnet på en hvit Akita hannhund som ble født i Odate, Japan i 1923. To måneder gammel ble han solgt til Dr. Ueno som var professor ved universitetet i Tokyo. Hver morgen fulgte Hachiko sin eier til jernbanestasjonen og hver kveld dukket han opp for å møte sin eier når denne kom tilbake fra arbeide.

Tragedien inntraff en dag i mai 1925. Dr. Ueno var ikke med toget hjem på ettermiddagen. Han hadde fått hjerteinfarkt på universitetet og dødt. Hachiko var da 18 måneder gammel. Hver eneste ettermiddag de neste ni årene møtte Hachiko opp på jernbanestasjonen i håp om at hans eier skulle komme med toget. Han satt og ventet på sin sedvanlige plass til alle passasjerene hadde gått av før han reiste seg og gikk hjem igjen.

Hachiko`s hengivenhet ble kjent over hele Japan gjennom en avisartikkel. Da han døde i 1934 ble det foreslått å reise en statue av ham. Bidrag kom fra Japan, USA og andre land og en bronsestatue ble reist på Hachikos venteplass utenfor Shibuya jernbanestasjon. Hachiko statuen er blitt en sentral møteplass og er en stille hyllest til rasens trofasthet og lojalitet.

Hachiko
Hachiko
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE