Adferd og en del relasjoner rundt

Mer omkring atferdmønstre, mentaltester og relasjoner rundt

Vi har skrev en del om disse tema i medlemsbladet tidligere, og mer enn noen gang er det viktig å ikke glemme det som står i denne overskriften.

Etter delingen av rasen har populasjonen blitt innskrenket til det minimale, men ikke desto mindre viktig blir det å få en kartlegging på den mentale siden også, eller å formidle og informere rundt atferd og bruk.

Jeg synes ikke at vi i Norge ensidig skal slutte å være opptatt av det svært mange hundeeiere faktisk synes er viktige relasjoner i sitt hundliv. Hverdagen.

Vi har en unik måte å ha hund på mot fra for eksempel mange andre land. Og i fra seminaret "født sånn - eller blitt sånn" ble vi nok en gang påminnet hvordan utfallet fra et helt hverdagslig ståsted kan føre til enda flere "pålegg" og uthevet lovverk, som kan bli gjeldende for oss hundeeiere også her.

Et eksempel fra Dr. Mc Bride(UK) nevnte; Det hadde vært tilfeller hvor en hund hadde hoppet opp på en person som faktisk var inne i huset hos eier på besøk. Ikke av aggresjon, men for å hilse på vedkommende. Som hadde ført til en opprivende rettssak og påfølgende erstatnings krav. En kan riste på hodet av noe sånt, men budskapet var jo klart. Slik bør vi jobbe for å unngå, og hvordan gjør vi det? Jo vi jobber/trener/aktiviserer hundene våre til å integreres best mulig i samfunnet. 

 

Allerede i 1997 skrev vi et lengre innlegg om MH, (daværende MUH)
Men og før den tiden var det og et stykke om samme testen fra en som har hatt rasen veldig lenge.

Selv fikk jeg m.fl. min utdannelse via Sverige og en av grunnleggerne av selv testen b.l.a. Lars Falt. Og Bjørn Skau (som var forgangsfigur i Norge) Og vi hadde mange samlinger i flere år

 Litt Akita kull og enkelt individer fikk vi testet, men langt fra det omfang en kunne ønske.

Så mer entusiasme på det holdet.........var og er fortsatt et ønske.

 Den enkelte bør sette seg ned og tenke på hva en selv kan bidra med. Bedre, forebygge og gi av informasjon til kommende hundeiere. Når en forteller om rasen og hva den enkelte valpekjøper kan forvente seg eller gjøre, bør en også begrunne hvorfor!

Sørge for å lære seg mer omkring atferd, bruk og innlæring av hunden for å stimulere dens hverdag.
En behøver ikke konkurrere av den grunn.

En oppdretter kan ha ganske stor påvirkningskraft, og feil informasjon om det mest elementære…det grunnleggende kan ende opp med ”problemer” som kunne ha vært unngått.

 Understimulering og mangel på kontakt og kontroll på hunden er den hyppigste årsaken til ulykker.

Misforståelser og mangel på interesse for atferd en annen.
Hunder er dyr og ikke maskiner med ”av-og på knapp”, og de preges i det miljø de vokser opp i helt fra starten av, og alle har de en arvelig ”ballast” de bærer med seg.

 Jeg opplever stadig en økning av spørsmål fra ”nye folk” som viser stor interesse for nettopp hvilke bruksområder de kan anvende Akita til ved siden av at de vil ha en familie hund. De viser både innsikt og nysgjerrighet rundt dette med atferd. Og det er helt topp!

En trend jeg håper vil fortsette fremover.

Vi kan til en viss grad få en pekepinn på hvordan den enkelte valp kan bli ved at vi setter oss ned å observere andre ting enn utseende, men noe ” røntgensyn” er vel de færreste utstyrt med.
Og selve jobben med ”å forme” en hund videre fortsetter når den forlater hjemmets ”lune favn”, og det allerede i 8 ukers alder.
Og det kan vel ikke være annet enn en stor fordel for alle parter at en da vet mest mulig om den?
En valpetest kan og være ett hjelpemiddel. Hvordan den enkelte valp ser ut til å ha av spesielle ferdigheter/egenskaper. Foruten det oppdretter kan bidra med.

 Se en valp utfolde seg i kjente omgivelser i en hel flokk med søsken og mor rundt er en ting, men se den alene er noe annet.

 Hvis vi nok en gang" sammenligner" hunden litt med ulven ser vi at enkelte hundeeiere får problemer med valpen/unghunden i perioder rundt 6 –9 mnd. og fra 15- til 20 mnd. Ikke for at de har ulvens alle særtrekk, men for å gi en en type forklaring som ofte gir en lettere forståelse av sin Akita. Hvorfor det er viktig å starte tidlig med aktivisering. 

 I den første perioden er det ofte innkalling som begynner og bli vanskeligere, og hunden kan være mer redd eller usikker i nye situasjoner på tross av at den har vært på tur med oss i samme område tidligere. Den kan periodevis endre noe av sin atferd som vi ikke så tidligere

Den reagerer mer på lyder, og ”plutselig” er søppelkassa til naboen veldig skummel.
Den blir mindre avhengig av føreren og mer nysgjerrig på omgivelsene rundt.
Vi kan tildels "sammenligne " litt med ulvevalpen som i denne tiden begynner å løsrive seg litt fra den øvrige flokken, og oppsøker og sjekker mer rundt på egen hånd.
I hvor stor ”grad” er avhengig blant annet hvilke arvelige egenskaper den er utrustet med. Men blir ikke borte fra flokken

 I den andre perioden kan det samme skje, og det kan sammenlignes med at ungulven i denne tiden kan forlate flokken og begir seg av gårde hvis forholdene tilsier det

Og hvis den ikke ”passer seg” minsker sjansene for å overleve.

 Som hundeeier i disse periodene begår vi ofte de første feil som kan ha en utslagsgivende og svært negativ påvirkning videre for hunden.

Og det har ofte endt med avlivning.

Har vi ikke opparbeidet oss en god kontakt og tillit på forhånd blir jobben ofte mer krevende og langvarig

 I stedet for å støtte , motivere og hjelpe hunden i disse fasene av livet går vi inn med full tyngde og straffer denne naturlige atferden. Hvorfor?

Og noen ganger så røft at hunden går i forsvar fordi den tror vi har tenkt å drepe den.

 I månedene rundt ”fasene” gjør vi lite eller ingenting annet enn å mosjonere hunden.

I disse fasene i livet betyr det selvfølgelig ikke at de ikke skal ha grenser. Men kanskje det holder med å være konsekvent på det de allerede kan? Ikke begynne legge til innlæringen først da

Ofte har vi ikke gitt dem noen grunn til å se oss som interessante og morsomme å samarbeide med. Så kanskje vi bør være litt ekstra kreative

 Foruten de som allerede er innstilt på og klar over det overnevnte så bør en stille seg det spørsmålet; hvem skal informere, veilede og motivere ”den nye hundeeieren”?

I enkelte deler av landet er det ikke alltid like lett å få arrangert mentaltester eller få tak i de som kan teste, men det bør ikke være grunn alene til ikke å forsøke alternativer.

 Ofte bruker vi ganske mye ressurser på å reise til utstillinger.

Hva med å legge om litt og bruke ei helg eller to til å reise et sted hvor de kan utføre mentaltester? Også kursKul
Flere kan samle seg og reise i lag til dette også, og alle behøver ikke ha samme rase.
Hva med den lokale hundeklubben?

 

Små valper kan en selvfølgelig ikke ta med seg langt av gårde, men en kan selv ta seg tid til å delta på kurs og seminarer for å lære seg mer, og så bruke det en lærer tilbake på hunden/valpen.


Som oppdretter ta med en og en valp utenfor valpekassa, og se hvordan de takler nye miljøer på egen ”labb” uten de andre rundt seg.
Mye jobb er det, men vel verd i videre veiledning til den som skal leve med den enkelte hund i mange år.

 

En har ikke før fått den tragiske hendelse i Torpa litt på avstand så ”tikker” det inn enda en melding, og denne gangen med nok en Akita involvert.
” 3-åring jente skambitt i hodet”.
Enda en gang blir en minnet på at hunder kan være farlige og at de faktisk kan bite.

 

Det er ingen hemmelighet at Akita har stått på lista over ”uønskede og farlige hunder”, og det bør vi motarbeide som best vi kan. Eller hva?
Valpen er ikke i utgangspunktet født farlig, men er en stor og forholdsvis krevende hunderase å ha.
Og med ”uvettig” avl og i de urette hender kan den bli farlig.

 

Jeg er mektig imponert over faren til Johannes Åsheim.
Det å skille bitterhet og visdom fra hverandre i slik en stund vitner om styrke og MOT, og det skal jeg skal komme litt innpå her.

 

De aller fleste har vel hørt om ulykker hvor en eller flere har utført en stor bragd og reddet andre menneskers liv, og får ”helte-status” i etterkant.
Og de forstår ikke alltid selv hvorfor nettopp de skal få en slik ”status”.
De gjorde ”bare” det rette der og da, og handlet ut fra situasjonen.

 

Men hvorfor klarer enkelte å være rolig og behersket, kontant og modige i disse pressede situasjoner?

 

Hvorfor tør noen mer enn andre?
Hvorfor blir andre igjen ”handlingslammet”?
Hvorfor slår og kjefter enkelte for den aller minste motgang?

 

Hvorfor biter enkelte hunder lettere enn andre?

 

Mot er enten en liker det eller ei ……arvelig betinget.
Det er og noe av det siste som utvikles hos en unghund på den mentale siden.

 

Blant annet derfor ønsker en ikke å bruke hannhunder og tisper i for tidlig alder.

 

Hunder med mye mot er dem som lite sannsynlig i ulike hendelser vil bite.
De har ikke denne store utslagsgivende redsel som kan gjøre en hund direkte farlig., og som faktisk er et økende problem hos flere hunderaser.
Hunder med mot trenger ikke ta fram all aggresjon for å ”bevise” sin overlegenhet i overlevelse og rang.

 

De har psyke til å ”sto i mot” uventende og overraskende situasjoner.
De blir som regel stødige og harmoniske hunder.

 

De kan bli en såkalt ”problemhund” ved for lite aktivisering og stimulans.
Men er å foretrekke fremfor såkalte ”redde” og usikre hunder.
Vi bør bestrebe oss innen avl for å bruke hunder som har mot, og for å si at vår hund har godt, mindre bra eller dårlig av det kan vi blant annet bruke MH.(se Hundesport nr. 3/2002-103.årg. fra atferdsseminaret)
Denne er meget anvendelig for de som ønsker kartlegging av sitt oppdrett, og jobbe videre med.
Men også funksjonsanalyse er en fin test å anvende selv om denne er mer rettet mot tjenestehunder.

 

Om en hund har litt for lite mot via arv er ikke dette ensbetydende med at alt håp er ute.
Men kan være en langt ”tyngre” hund å arbeide frem til målet, og den vil i enda større grad være avhengig av et absolutt tillitsforhold til sin eier for å oppnå mer ”selvtillit”

Som med det aller meste så henger ting i sammen som økosystemet, og det ene påvirkes av det andre.
Jo tidligere en kan stadfeste hvor på skalaen egen hund ligger, jo før kan en så begynne arbeide seg mot en økning av ønskede egenskaper i avlen for rasen.
En kan jobbe mer konsekvent ved å øke motivasjon på andre egenskaper som hunden har mer av, for eksempel stimulere nysgjerrighet og lekelyst.

 

Det er fristende å nevne ord som dominans og lederskap når en er inne på mot.
Vi er svært ofte opptatt av disse, og det kan være et vanskelig tema.
Men oftest er vi så opptatt av det at vi av og til drar ”nisselua” godt nedover øyne og ører.
Men hva er det?

 

Også her har vi ulike oppfatninger av betydningen.

 

Undertegnende har tenkt en del på dette blant annet fordi det til stadig er et tilbakevendende tema når en holder kurs og observasjoner en gjør seg underveis.

 

En dominant hund er ikke den som nødvendigvis til enhver tid må befeste sin posisjon gjennom fysisk handling.
Gjør den det er det ingen dominant hund.
Det kan i enkelte tilfeller ha innsnitt av aggresjon, men oftest er små signaler eller kropps bevegelser mer enn nok til å dempe den andre.
Den kan til tider la seg ”hersje” med av andre hunder, og sågar la det se ut som at de ”vinner”

 

Drar vi en liten parallell til mennesker igjen så har sikkert flere opplevd at enkelte ”bare” kan ta over en hund i båndet, og hunden reagerer tvert, og lystrer ved aller minst ”kremt” uten at denne personen synlig for oss gjør annet enn å ”stå der”
Mens den som eier hunden sliter med å få denne oppmerksomheten.
Andre igjen er både høylytte og utagerende, men når ikke mer inn til hunden av den grunn.

 

Lederskap er noe vi ofte får beskjed om er sviktende hos oss, og vi får beskjed om at det må være i orden!
Og det er ingen grunn til å benekte det selv om det kan være en ”drøy kamel” å svelge noen ganger.
Men hvordan praktiserer vi det??

 

Jo dessverre ofte gjennom aktiv fysiske avstraffelser nesten hele tiden, og ordet nei er vel det mest anvendte ordet, og det blir brukt i tide og utide.
Og vi gir svært lite positive tilbakemeldinger i form av ros når den gjør som vi forventer

 

I ytterpunkt setter vi oss på hunden eller kaster den bort i krok eller tar godt tak i nakkeskinnet eller kinn, og gjerne påfulgt av en lang triade av ord.

 

Etter en del tanker rundt dette emnet har jeg for egen del funnet ut at ved å fokusere mindre på selve ordet ”lederskap”, og heller mer aktivt praktisert å stimulere hunden psykisk er det nærmeste jeg kommer mitt lederskap ovenfor mine hunder.
Jeg tar aktivt styring gjennom aktiviteter med hunden og gir mer motivasjon med mindre ord og mer kroppsspråk, og belønning.
Og det fungerer.

 

Det vanskeligste er å være konsekvent med det en gjør, men ved å tenke igjennom hva en skal gjøre, og hvilke forutsetninger og bakgrunn hunden har til å forstå så hjelper det betraktelig.

 

Mennesker som hunder reagerer og handler ulikt i de forskjellige situasjoner alt ut fra arv og miljø.
Og selv om det kanskje er å ”stile” for høyt og tro at alle vil endre eller forbedre sitt hundehold.
Så kan vi teste oss selv, og se om vi kan få endret eller forbedret noe?
Og jobbe med hundeavlen på den mentale siden også?

 

(sakset fra tidligere innlegg som SU medl. av undertegnede)
Hanne Kristin Kjelsberg

 


Hvis du er en av dem som vil vite mer om MH og andre tester eller bøker så kan du kontakte meg på telefon eller mail.
Se for øvrig eget innlegg fra DK-Oppland/Hedemark

 

Hvis ting jeg har nevnt i innlegget skulle passe dårlig eller du for øyeblikket ikke har kull, så finnes det en del gode bøker å lese.
Om alle bøkene finnes på biblioteket i nærheten av deg kan jeg ikke svare på, men de som jobber der er stort sett meget velvillige til å hjelpe og skaffe det du spør etter.

 

Bøker/blader som er vel verd å lese:
1. Hundesport fra NKK
2. Canis ”Et hundefaglig tidsskrift for aktive hundeeiere”
3. Forstå Din Hund av Lars Falt: ”Hundens språk och flockliv”
4. Lær deg å tolke Din Hunds Signaler av Anders Hallgren: ”Lexikon i Hundespråk”
5. Hundens dempende signaler av Turid Rugaas:” På talefot med Hunden”

 

Det finnes langt flere gode hundebøker, men disse er noe å starte med.
De er lettleste og gir grei forståelse.
Videre at du følger med på NAK`s hjemmeside www.akita.no

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE